Noe dere ikke viste
Vi fleste har vell gått igjenom en dårlig barndom. Og jeg er en av de.
Jeg husker første skole dag som det var i går. Jeg gledet meg så mye til å få nye venner og begynne på en skole der det gikk så mange mennesker som jeg kunne bli kjent med. Førsteskole dag fikk vi en fadder "en slaks person som skulle vise oss skolen og hjelpe oss å få nye venner". Men sånn ble det ikke for meg. Jeg gikk alene i hvert eneste friminutt fram til 5-6-7 klasse. Når man hadde bursdag så kom det alltid folk bort til deg å sa gratulerer med dagen eller lignene i alle fall så var det sånn med andre. Så hver gang bursdagen min nærmet seg ble jeg så spent fordi jeg håpet så inderlig på at noen skulle si gratulerer med dagen til meg. Jeg hadde så lyst at noen skulle si gratulerer med dagen, men det skjedde aldrig. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har slitt med vondt i magen, kvalme, svimmelhet fordi jeg skulle på skolen. Jeg gruet meg hver eneste dag. Jeg gruet meg fordi jeg var redd noen skulle si noe stygt, se stygt på meg eller bli snudd ryggen til, men det var på en måte en standar i min hverdag så jeg ble vandt med det til slutt.
Jeg ble en så stille å beskjeden person at jeg begynte å slite med meg selv. Jeg klarte ikke gå direkte til en person å lage en samtale. Eller når jeg møtte nye folk holdt jeg meg vekke fordi jeg var redd for at noen skulle dømme meg eller snu ryggen til meg. Jeg satt hjemme med min mor og snakket med henne fordi hun var min bestevenn. Jeg hadde selvfølgelig 2 venninner som heter helene og karina, men det ble ikke det samme. De var 1 år eldre en meg og jeg var veldig usikker på så veldig mye. Jeg hadde alltid penger i lommene sånn at vis noen spurte kunne jeg gi fordi jeg ville på en måte bevise at jeg var en snill person og ville bare godt. Hver gang noen skulle være med meg hjem så var det fordi jeg hadde penger. Jeg stjal penger fra min egen mor og far fordi jeg ønsket så inderlig å få i alle fall 1 venn. Det er en del av de som jeg er ganske så god venn med nå som jeg gikk på barneskolen med som mener at vi alltid har vært venner, men når man blir så usikker på seg selv så går man rundt å tror at alle hater deg. De første 3 årene på barneskolen var ganske spesielle på en måte, fordi det var de årene jeg formet meg på denne måten. Mange av de som jeg gikk med på barneskolen går jeg nå med på ungdomskolen og de kan ikke huske at jeg sto alene i friminuttene, men det er vell sånn. Man blir usynelig til slutt. Jeg ble invitert i bursdags besøk avogtil, men jeg merket at det var ikke med glede at jeg var invitet. Det er alltid en mor inni bilde som sier " du må jo invitere alle"!
Jeg husker første gang jeg skulle ligge over hos en annen person (7 klasse). Jeg var så glad og min mor var så glad på mine vegne. Jeg var i min egen lykkerus i 2 dager. Og det var bare fordi jeg skulle sove hos noen. Jeg skjønner nå hva som må til bare for at en person som ikke har det så bra kan blir glad.
Ungdomskolen:
Ny skole, noen ny mennesker, men ikke en ny begynnelse. Eller ?
Jeg husker jeg grein før jeg skulle på skolen. Jeg var dritt redd ! Og jeg skalv meg halvt i hel når min mor skulle kjøre meg til skolen. Jeg var så redd for at det skulle bli sånn som barneskolen. Jeg orket rett og slett ikke å gå igjenom ungdomskolen alene.
Når det var gått en uke ble jeg kjent med klassen min. Det var mange fra gamleskolen der også, men jeg hadde ikke snakket med de før på denne måten. Jeg ble kjent med Ingegerd. Det første jeg tenke var "wow, hvordan skal jeg klare å være venn med henne". Hun var så rapp i kjeften hver eneste dag, men det var bra. For hun lærte meg på en måte at jeg ikke skulle bry meg. At jeg skulle klare å være frekk tilbake på en måte. Hun var den som fikk vekk litt av den bekjedenheten. Dere må ikke tro at hun er skikkeig frekk eller noe sånn. Hun er verdens herligste jente som har vert der en god del for meg opp igjenom disse 3 årene. Hele ungdomskole tiden har egentlig gått så mye bedre for meg. Og jeg vil si tusen takk for alle mine venner som har bryd seg, vært der, hjulpet meg eller bare snakket med meg. Selvom dere ikke viste så mye om hvordan jeg hadde det før. Vet det høres helt rart ut, men en person blir veldig takknemelig når hun vet at hun har venner hun kan stole på.
HEHEHE, dette ble en del skrift. Håper dere leste alt.
- Linn
